Sinte kaninepusar du har bilete av. Slik me snakka om på forelesning idag, at bilete ikkje alltid treng kommentarar, så har ikkje dette bilete ein kommentar. Kanskje skal dei sinte kaninene likne oss AVS1112-studentar når me skriv kommentarar til kvarandre sine blogginnlegg? Sinte og opprørte over dei hårreisande syna på sjanger folk har?
Men.. skulle egentlig legge til ein kommentar her med spørsmål om kva du, som er slik ein ekspert på interaktiv kommunikasjon, syns om fenomenet Facebook som brått har blitt så uhorveleg populært. Kanskje har de snakka om det på ein forelesning eg ikkje var på, men uansett, har du ein kort kommentar?
Enig at kaninene var litt sinte, hadde håpet at noen av dem kunne smile også. Ang facebook har jeg akkurat blitt bruker der og holder på å finne ut hva det er. Skal skrive mer om det senere. Enn så lenge et stort smil fra meg til alle dere som har skrevet om sjanger i bloggen så langt :-)
Det er så kjedelig med analyseoppgave, så jeg griper enhver mulighet til å skrive på blogg; slik at jeg kan si til meg selv at jeg arbeider når jeg lirer av meg de merkeligste innfall. Og i denne kommunikative situasjonen har jeg dessuten ingen bakgrunnskunnskap, for jeg var ikke på forelesningen hvor temaet ble tatt opp. Likevel kan jeg kanskje komme med noen tanker rent generelt om forholdet mellom skrift og bilde?
Jeg husker at da jeg gikk på kunst- og filmskolen i Kabelvåg, syntes jeg det var merkelig at så få studenter deltok i samtaler rundt det som skjede der. Jeg satte pris på å utveksle tanker og erfaringer rundt det vi gjorde, og ikke gjorde; jeg satte nesten mer pris på å høre om prosessen rundt et kunstprosjekt enn kun å betrakte reultatet i stillhet. Jeg husker at det var så irriterende at ingen ville si noe, var de redde for at andre skulle stjele tankene sine? Jeg bidro med en del snakk, men det er jo begrenset hvor mye snakk som kan produseres når de fleste deltakerne er tause.
Eller så kan det være at de andre studentene faktisk var kunstnere - som ikke klarer å sette ord på ting, og tyr til mer desperate uttrykksmidler; det kan være at kunstverket på en måte "snakker" for dem. Slik sett er kunstverket en selvstendig tekst.
Og så er den den estetiske tradisjonen som tilsier at kunstverket er subjektivt, og derfor kun skal oppleves - aldri diskuteres. Denne tradisjonen står i motsetning til begrepet om intertekstualitet, som peker på at tekster alltid bærer spor fra andre tekster i seg, og på at enhver tekst kan rekontekstualiseres av nye. Da vil det nettopp være spennende å snakke om bildet, kunstprosjektet, ettersom det bærer med seg så mange andre tekster - bildet bør betraktes og behandles som en hvilken som helst annen tekst: som et innspill i en pågående diskursiv praksis (tekst uttrykt gjennom ord, vel og merke).
Samtidig virker det som om mange er redde for at subjektive, følelsesladde opplevelser ødelegges dersom man snakker om dem. Dette syns jeg er merkelig, opplevelsen er jo utgangspunktet, og erfaring kan aldri forsvinne uansett hva noen sier.
Tilbake til forholdet mellom bilde og skrift. Både skrift og bilde kan betraktes som selvtendige tekster; de kan dermed stå både alene eller spilles opp mot andre, slik skriften spiller på et bilde eller omvendt. Men bildet kan, som enhver annen tekst, stå alene. Det betyr imidlertid ikke at denne teksten ødelegges på noen som helst måte av at andre tekster settes i en eller annen sammenheng med bildet/teksten. Samspillet mellom tekster påvirker hverandre, men utgangspunktet vil aldri ødelegges; ettersom utgangspunkten, teksten, kan omfatte et utall ulike meninger, ulike forståelser, ulike situasjoner, ulike perspektiver - kort sagt er en tekst et skilt, som sier: Det fins flere måter å se. (Jeg så dette skiltet i en drøm jeg hadde mens jeg gikk på kunstskolen; og selv om skiltet absolutt gir mening i våken tilstand og atpåtil virker selvsagt, trivielt i dagslys - så var skiltet en del av et forferdelig mareritt - det var en grusom drøm - og skiltet fremsto som fryktelig).
Dersom en kunstner forsøker å si noe meningsbærende gjennom kun å bruke bildets formspråk, og noen skriver "idiot" ved siden av bildet på en lapp, eller på veggen - for å være slem; vil det selvfølgelig prege hvordan dette bildet oppfattes; men bildets potensiale kan uansett ikke ødelegges av andre teksters nærvær; dersom noen tror det, må det bero på at de tror at tekster har kun en potensiell mening og verdi, og da er det klart at andre tekster kan forstyrre fortolkeren i å oppfatte denne ene meningen.
Jeg tror ingen tekster, verken skrift eller kunstprosjekter, bærer en bestemt mening i seg; men kun bør betraktes som mulige meninger; altså kan ingen tekster true andre. Enhver tekst kan spilles opp mot andre, rives løs fra opprinnelige sammensetninger; og muntlig tekst, før, under eller etter et kunstprosjekt, er aldri en fare for bildet/kunstprosjektet/teksten - en tekst kan altså ikke gi mottakeren noen bestemte meninger, dermed kan denne tenkte bestemte meningen aldri ødelegges.
Hei,hei Ruth. Tenkte det var større sjanser for å nå deg her enn i formuet på it's learning:). Lurte bare på hvordan vi skal merke oppgaven. Navn eller studentnummer, eller begge? Hvis jeg ikke hører noe så merker jeg bare med navn siden det er det it's learning registrerer;)
6 kommentarer:
Sinte kaninepusar du har bilete av. Slik me snakka om på forelesning idag, at bilete ikkje alltid treng kommentarar, så har ikkje dette bilete ein kommentar. Kanskje skal dei sinte kaninene likne oss AVS1112-studentar når me skriv kommentarar til kvarandre sine blogginnlegg? Sinte og opprørte over dei hårreisande syna på sjanger folk har?
Men.. skulle egentlig legge til ein kommentar her med spørsmål om kva du, som er slik ein ekspert på interaktiv kommunikasjon, syns om fenomenet Facebook som brått har blitt så uhorveleg populært. Kanskje har de snakka om det på ein forelesning eg ikkje var på, men uansett, har du ein kort kommentar?
Enig at kaninene var litt sinte, hadde håpet at noen av dem kunne smile også. Ang facebook har jeg akkurat blitt bruker der og holder på å finne ut hva det er. Skal skrive mer om det senere. Enn så lenge et stort smil fra meg til alle dere som har skrevet om sjanger i bloggen så langt :-)
Det er så kjedelig med analyseoppgave, så jeg griper enhver mulighet til å skrive på blogg; slik at jeg kan si til meg selv at jeg arbeider når jeg lirer av meg de merkeligste innfall. Og i denne kommunikative situasjonen har jeg dessuten ingen bakgrunnskunnskap, for jeg var ikke på forelesningen hvor temaet ble tatt opp. Likevel kan jeg kanskje komme med noen tanker rent generelt om forholdet mellom skrift og bilde?
Jeg husker at da jeg gikk på kunst- og filmskolen i Kabelvåg, syntes jeg det var merkelig at så få studenter deltok i samtaler rundt det som skjede der. Jeg satte pris på å utveksle tanker og erfaringer rundt det vi gjorde, og ikke gjorde; jeg satte nesten mer pris på å høre om prosessen rundt et kunstprosjekt enn kun å betrakte reultatet i stillhet. Jeg husker at det var så irriterende at ingen ville si noe, var de redde for at andre skulle stjele tankene sine? Jeg bidro med en del snakk, men det er jo begrenset hvor mye snakk som kan produseres når de fleste deltakerne er tause.
Eller så kan det være at de andre studentene faktisk var kunstnere - som ikke klarer å sette ord på ting, og tyr til mer desperate uttrykksmidler; det kan være at kunstverket på en måte "snakker" for dem. Slik sett er kunstverket en selvstendig tekst.
Og så er den den estetiske tradisjonen som tilsier at kunstverket er subjektivt, og derfor kun skal oppleves - aldri diskuteres. Denne tradisjonen står i motsetning til begrepet om intertekstualitet, som peker på at tekster alltid bærer spor fra andre tekster i seg, og på at enhver tekst kan rekontekstualiseres av nye. Da vil det nettopp være spennende å snakke om bildet, kunstprosjektet, ettersom det bærer med seg så mange andre tekster - bildet bør betraktes og behandles som en hvilken som helst annen tekst: som et innspill i en pågående diskursiv praksis (tekst uttrykt gjennom ord, vel og merke).
Samtidig virker det som om mange er redde for at subjektive, følelsesladde opplevelser ødelegges dersom man snakker om dem. Dette syns jeg er merkelig, opplevelsen er jo utgangspunktet, og erfaring kan aldri forsvinne uansett hva noen sier.
Tilbake til forholdet mellom bilde og skrift. Både skrift og bilde kan betraktes som selvtendige tekster; de kan dermed stå både alene eller spilles opp mot andre, slik skriften spiller på et bilde eller omvendt. Men bildet kan, som enhver annen tekst, stå alene. Det betyr imidlertid ikke at denne teksten ødelegges på noen som helst måte av at andre tekster settes i en eller annen sammenheng med bildet/teksten. Samspillet mellom tekster påvirker hverandre, men utgangspunktet vil aldri ødelegges; ettersom utgangspunkten, teksten, kan omfatte et utall ulike meninger, ulike forståelser, ulike situasjoner, ulike perspektiver - kort sagt er en tekst et skilt, som sier: Det fins flere måter å se. (Jeg så dette skiltet i en drøm jeg hadde mens jeg gikk på kunstskolen; og selv om skiltet absolutt gir mening i våken tilstand og atpåtil virker selvsagt, trivielt i dagslys - så var skiltet en del av et forferdelig mareritt - det var en grusom drøm - og skiltet fremsto som fryktelig).
Dersom en kunstner forsøker å si noe meningsbærende gjennom kun å bruke bildets formspråk, og noen skriver "idiot" ved siden av bildet på en lapp, eller på veggen - for å være slem; vil det selvfølgelig prege hvordan dette bildet oppfattes; men bildets potensiale kan uansett ikke ødelegges av andre teksters nærvær; dersom noen tror det, må det bero på at de tror at tekster har kun en potensiell mening og verdi, og da er det klart at andre tekster kan forstyrre fortolkeren i å oppfatte denne ene meningen.
Jeg tror ingen tekster, verken skrift eller kunstprosjekter, bærer en bestemt mening i seg; men kun bør betraktes som mulige meninger; altså kan ingen tekster true andre. Enhver tekst kan spilles opp mot andre, rives løs fra opprinnelige sammensetninger; og muntlig tekst, før, under eller etter et kunstprosjekt, er aldri en fare for bildet/kunstprosjektet/teksten - en tekst kan altså ikke gi mottakeren noen bestemte meninger, dermed kan denne tenkte bestemte meningen aldri ødelegges.
Hei,hei Ruth. Tenkte det var større sjanser for å nå deg her enn i formuet på it's learning:). Lurte bare på hvordan vi skal merke oppgaven. Navn eller studentnummer, eller begge?
Hvis jeg ikke hører noe så merker jeg bare med navn siden det er det it's learning registrerer;)
Marte
Siden det ikke er eksamen, kan du godt merke med navn.
Hei hei! Da har jeg endelig fått laget meg en ny blogg ;)
Adressen er: http://mariannesfagblogg.blogspot.com/
Der finner du mitt innlegg om sjangerbegrepet.
Legg inn en kommentar